av Paula Robles Nettel
Sterkere enn tyngdekraften du binder meg til jorden
Større enn det uendelig univers som omgir min eksistens
Umettelig, nedtynget og kvelende
Ørken du er slik.
Uendelig strekningen av min gange
Tørr vei, hvor leder du meg?
Jeg er lei av å gå, å tenke uten å finne ende
Påtvinger tårene til svarene som ikke slukke tørsten
Jeg har tapt meg selv i min søken etter alt og intet
Stopper foran øyeblikket som virker så ekte
men fordamper, rømmer fra mine hender
Jeg er alt og intet, jeg forstår det
Oasen i min ørken gir meg det grunnleggende
vann, skygge og ly for øyeblikket som føles ubetydelig
men likevel øyeblikket er alt ... håp,
den øde ørkens vakkre blomst av livet
gir livet styrke på min reise
gir livet styrke på min reise
(Til mine blomster : mine venner og mine mentorer Magnhild og Tor)
No comments:
Post a Comment